Gå til sidens hovedinnhold

Ansvaret for å legge til rette for lærlinger må deles

Artikkelen er over 5 år gammel

«Samfunnsansvar» er et honnørord som benyttes ved høytidelige anledninger. Men begrepet rommer realiteter som må få konsekvenser, blant annet for tildeling av kontrakter i bygg og anlegg, skriver Hans Martin Moxnes.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har startet på et nytt år der forventningene til vekst og utvikling i mange sektorer er lavere enn på mange år. Flere eksperter mener sågar at de økonomiske realitetene kan bli langt tøffere for land og folk enn nedgangen vi opplevde i forbindelse med finanskrisen.

Også blant entreprenørbedriftene på Vestlandet er det flere som opplever tøffere tider. Mens det i de foregående årene har vært «full rulle» for mannskap og maskiner, viste en undersøkelse blant medlemsbedriftene i EBA Vestenfjelske før jul at flertallet tror kapasitetsutnyttelsen ved utgangen av dette året bare vil være middels god eller svak. Dette skyldes blant annet at det nå planlegges langt færre private næringsbygg og at det kan bli mindre å gjøre også på andre områder, i hvert fall i en periode.

Entreprenørene er vant med å forholde seg til at konjunkturene går opp og ned. Ser vi noen år fremover, vet vi at det skal bygges mye nytt og gjennomføres mange rehabiliteringsoppdrag, samtidig som det skal tas store løft på samferdselssektoren. Derfor tar vi ikke ordet «krise» i vår munn om situasjonen slik vi den nå avtegner seg. Ansatte og ledere i våre bedrifter har som nevnt «vært ute en vinternatt før».

Når vi nå går inn i en periode med lavere beskjeftigelse for mange entreprenører, blir det krevende å ta vare på den kompetansen som er bygget opp, og ikke minst å ta inn nye lærlinger. Å føre lærlinger gjennom et opplæringsløp som leder frem til fagbrev er for mange bedrifter en selvfølgelig del av det samfunnsansvaret man føler og påtar seg.

Det kan selvsagt også gi den bedriften som får inn en dyktig og arbeidsom lærling et fortrinn dersom man etter endt læretid ønsker å ansette vedkommende som fagarbeider. Men dette samfunnsansvaret har åpenbart en kostnad som ikke dekkes av det tilskuddet myndighetene yter til virksomheter som tar inn og utdanner lærlinger. Bedriftene investerer både tid og penger for å utføre utdanningsoppgaven, uten at man på forhånd vet om det gir en gevinst i form av en fremtidig og vellykket rekruttering eller ikke.

Ved opptaket til videregående skole i Hordaland i 2015 var det nesten 20 prosent flere søkere til VG1 på bygg- og anleggsteknikk enn året før. Med den omstillingen som nå skjer i arbeidsmarkedet som følge av lavere aktivitetsnivå i oljerelatert industri regner vi med enda høyere søkertall til bygg og anlegg både i 2016 og i årene som kommer.

Behovet for lærlingplasser kommer derved også til å øke når elevene er ferdige med den teoretiske utdannelsen og skal ha sin opplæring i bedrift. I øyeblikket er tallet på lærlinger i bygg- og anleggsfagene i Hordaland rekordhøyt, og vi jobber hardt for at denne trenden skal fortsette. Det er likevel et spørsmål om bedriftene vil kunne tilby like mange læreplasser fremover. Det skyldes som nevnt markedssituasjonen. Det er derfor viktig å være klar over at djevelen i opplæringssystemet er sammenhengen mellom teoretisk utdanning på videregående skole og den praktiske læretiden som foregår i bedriftene. Dersom bedriftene lar være å ta inn lærlinger, så «mangler» halvparten av fagutdanningen.

Bedriftene kan i hvert fall ikke øke inntaket av lærlinger dersom bedriftene som tar dette samfunnsansvaret ikke får oppdrag. Det vil kunne bli resultat dersom beslutningstakerne lar være å ta hensyn til om bedriften som får oppdraget skal benytte lærlinger på jobben eller ikke. Tar man en runde på større byggeplasser i Bergen, vil man finne flere der det ikke er lærlinger, også der byggherren har offentlig tilhørighet. Det synes vi både er skuffende og bekymringsfullt, fordi det gir et signal om at utdanning av lærlinger er mindre viktig.

Derfor håper vi politikere, organisasjoner og mediene i mye større grad vil engasjere seg når store kontrakter skal tildeles og om nødvendig sette «lyskasteren» på byggherrer og entreprenører som ignorerer utdanning av lærlinger.

Bruk av lærlinger inngår som et av flere elementer i de seriøsitetsbestemmelsene som Byggenæringens Landsforbund/Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg, Fellesforbundet, KS, Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) i fjor høst ble enige om skal gjelde for offentlige anskaffelser. Så noe er i ferd med å skje. Men det hjelper ikke at myndigheter og organisasjoner er blitt enige om at det skal stilles krav om bruk av lærlinger i prosjektene, hvis ikke dette følges opp i praksis.

Det viktige samfunnsansvaret må deles!