– Må ta hensyn til samfunnets interesser

Gerd Kristiansen (LO) (t.v.) og Kristin Skogen Lund (NHO) i debatt under Arendalsuka om endringene i arbeidsmiljøloven. Debattleder er Stein Gauslaa.

Gerd Kristiansen (LO) (t.v.) og Kristin Skogen Lund (NHO) i debatt under Arendalsuka om endringene i arbeidsmiljøloven. Debattleder er Stein Gauslaa. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Birthe Eriksen i Høyre svarer Oddny Miljeteig i dette innlegget.

DEL

Kronikk Jeg er en av dem som setter pris på Oddny Miljeteigs penn, selv om jeg har et annet politisk ståsted enn henne.

I BA den 24. september leverer hun et velskrevet forsvar for å bevare gjeldende rettstilstand når det gjelder adgangen til å bruke midlertidig arbeidskraft, godt preget av hennes politiske ståsted.

LES OGSÅ: Attende til lausarbeidarsamfunnet?

På et av våre mest politisk polariserte samfunnsområder- og med en far med et over 40-år langt medlemskap i LO, så skal jeg være den første til å erkjenne at det er en pedagogisk utfordring å formidle hvorfor en viss oppmykning på området både er nødvendig og for øvrig tvinger seg frem.

Overordnet, så finner det imidlertid sted noen utviklingstrekk som bryter opp den rammen som kontraktsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker tradisjonelt behandles innenfor.

Stadig oftere blir både arbeidsgiver- og arbeidstaker utfordret av kravet om å hensynta større samfunnsinteresser. Vi ser for eksempel at legitimiteten til streikeretten slik den tradisjonelt er forstått og praktisert, utfordres på samfunnsområder hvor streik får uforholdsmessige store samfunnskonsekvenser.

Samtidig må arbeidsgiver finne seg i at styringsretten settes til side der hvor arbeidstaker varsler om kritikkverdige forhold som det er knyttet store samfunnsinteresser til. Bak regjeringens forslag om en viss oppmykning av arbeidsmiljølovens adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft ligger tilsvarende samfunnsinteresser.

Det er med utgangspunkt en slik generell samfunns- og rettsutvikling at regjeringens forslag må forstås. Det er derfor beklagelig at det fra venstresiden i stedet tviholdes på en forståelse av arbeidsmiljølovgivningen som i for stor grad lar seg begrense av den tradisjonelle forståelsen av hvilke hensyn arbeidsmiljøloven- og politikken skal ivareta.

I et stadig mer internasjonalisert og komplekst samfunn- og arbeidsliv, tvinger andre, viktige samfunnshensyn seg inn i den tradisjonelle arbeidsretten.

For først å avlive noen myter: Det er ikke slik at regjeringen åpner opp for fri benyttelse av midlertidig arbeidskraft.

Forslaget slår fast at fast ansettelse fremdeles skal være hovedregelen og målsetningen for flest!

Det er heller ikke slik at adgangen til å benytte midlertidig arbeidskraft skal være fri. Vilkåret om at det foreligger et ekstraordinært behov for tilleggsarbeidskraft gjelder som før (foreslått begrenset til 9/12 mnd.). Det kan heller ikke inngås ny, midlertidig kontrakt når avtaleperioden er ute.

Forskjellen er at det ikke lenger skal være krav om at behovet som dekkes av den midlertidige arbeidskraften skal være ekstraordinært i forhold til virksomhetens ordinære arbeid.

Utviklingen går i retning av et stadig mer felleseuropeisk arbeidsmarked. Det norske arbeidsmarkedet benytter betydelig mindre midlertidig arbeidskraft enn resten av Europa.

I dette ligger det en konkurransevridning i det norske næringslivs disfavør, noe som representerer en generell trussel for de konkurranseutsatte arbeidsplassenes eksistens i det hele tatt.

Enda viktigere er det at grupper som i dag i altfor stor grad holdes utenfor arbeidslivet, som funksjonshemmede og innvandrere, får en lavere terskel inn på arbeidsmarkedet.

Venstresiden synes til dels å ha et noe schizofrent forhold til den rettsutviklingen som nå pågår i Europa.

På den ene siden kjemper man mot en viss oppmykning av adgangen til midlertidige ansettelser med den argumentasjon at denne gruppen har en svakere rettsstilling enn fast ansatte. Samtidig kjempet deler av venstresiden, herunder fagbevegelsen, mot vikarbyrådirektivet som handlet om å nettopp styrke rettsstillingen til en viktig gruppe midlertidig arbeidskraft.

Man valgte altså å kjempe imot en bedring av denne gruppens rettsstilling fordi man da samtidig måtte gjøre innrømmelser i forhold til en virkelighet som eksisterer, men som man ikke liker. Her er det for øvrig grunn til å rose Arbeiderpartiet som støttet direktivet og som nettopp så inkonsekvensen av en slik motstand.

De begrensede endringene som regjeringen foreslår innebærer dessuten en klargjøring og også en ærligere rettstilstand.

Overvåkningen av virksomhetenes etterlevelse av at det ikke foregår mer arbeidsinnleie/bruk av midlertidige ansettelser enn det loven tillater, er i dag overlatt til fagforeningene. I store deler av næringslivet er arbeidsstokken uorganiserte, eller fagforeningene mangler den rolle som en effektiv ivaretakelse av en slik kontrollfunksjon fordrer.

Det er derfor grunn til å tro at bruken av midlertidig arbeidskraft og arbeidsinnleie en del steder foregår i samsvar med en slik rettstilstand som nå foreslås og som ivaretar enkelte virksomheters og næringers reelle behov.

I bekjempelsen av alvorlig arbeidslivskriminalitet, står nå den borgerlige regjeringen, fagbevegelsen og arbeidslivsorganisasjonene fortjenestefullt side om side.

I denne viktige kampen mot destruktive krefter som undergraver både demokratiet og arbeids- og næringslivet, hører vi at LO benytter forslaget om oppmykning av adgangen til midlertidige ansettelser som argument i favør av økt risiko for kriminalitet.

Mot dette anfører regjeringen og NHO at en lavere terskel inn i det ordinære arbeidslivet vil redusere andelen i svart arbeid.

I denne viktige debatten hadde begge parter vært tjent med å erkjenne den andres argument fordi begge parter trolig har rett.

Regjeringen og NHO har rett i at en mer liberal rettstilstand ved bruk av midlertidig arbeidskraft, vil kunne redusere «den svarte sektor». Samtidig, har fagbevegelsen et poeng når de viser til denne gruppens svakere rettsvern mot ulovlig gjengjeldelse ved varsling. I kampen mot økonomisk kriminalitet, har den vestlige verden for lengst anerkjent den rollen varslere har for å både forebygge og avdekke kriminalitet.

Senest på G20 møtet nylig, var det stort fokus på å styrke arbeidstakeres rettsvern når de opptrer som varslere. Europarådet er ellers den fremste pådriveren for den europeiske rettsutviklingen på området. Det er ikke tvil om at vernet mot gjengjeldelse er svakere for midlertidige ansatte og i beste fall usikkert for innleid arbeidskraft.

Det sier seg selv at det er forskjell på å sette i gang en oppsigelse eller utstøtelsesprosess overfor en fast ansatt eller å la være å fornye en midlertidig kontrakt med en innleid eller midlertidig ansatt. Vi vet at manglende og usikkert rettsvern er den viktigste faktoren for at den enkelte velger taushet fremfor å bringe frem informasjon om at det foregår ulovligheter.

Regjeringen og NHO er tjent med å anerkjenne ovennevnte utfordring som rettmessig ble anført fra LO sin side.

I forbindelse med den nylig gjennomførte evalueringen av arbeidsmiljølovens regler om varslervern som nå er avlevert til Arbeidsdepartementet, ble dessverre ikke konsekvensene av de personellmessige begrensningene i varslervernets anvendelsesområde vurdert.

Det er imidlertid ingenting i veien for både å evaluere begrensningene i ettertid og foreslå endringer som styrker disse gruppenes rettsvern ved varsling, uten at det får konsekvenser for regjeringens forslag om økt fleksibilitet for virksomhetene og en lavere terskel inn i arbeidsmarkedet.

I et stadig mer internasjonalisert og komplekst samfunn- og arbeidsliv, tvinger andre, viktige samfunnshensyn seg inn i den tradisjonelle arbeidsretten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags