Norge har Europas strengeste regler for anbudskonkurranser. Restriktiv håndhevelse av regelverket og manglende forutsigbarhet medfører store kostnader for næringslivet og det offentliges mulighet til å gjøre gode innkjøp begrenses. Ressurser som kunne vært benyttet til å styrke det offentlige tjenestetilbudet for deg og meg forsvinner i lammende papirmøller og transaksjonskostnader.

Offentlig sektor kjøper årlig inn varer og tjenester for over 450 milliarder kroner. Da er det viktig at disse innkjøpene skjer på en måte som sikrer effektivitet, forutsigbarhet, innovasjon og seriøsitet. Slik kan vi få gode innkjøp.

Den siste tiden har to store anbudsprosjekter i Bergen blitt avlyst etter at entreprenørene leverte sine anbud. For bransjen er slikt kostbart fordi det krever omfattende arbeid å forberede anbud. Totalt ble det innlevert elleve anbud for de to prosjektene. Utarbeidelse av anbudene har i snitt kostet 600.000 kroner for hvert av selskapene, som totalt utgjør 6,6 millioner kroner.

Slik kan det ikke fortsette. Avlyste anbudskonkurranser er ikke et onde bare fordi de representerer en unødvendig utgift for entreprenørene. For når anbudene på nytt legges ut risikerer en at flere av selskapene, kloke av skade, ikke er villige eller ser seg råd til å utarbeide nye anbudspapirer. Slikt fører til svekket konkurranse, og resultatet kan bli dyrere innkjøp og lavere kvalitet.

Våre anbudsregler har siden 1990-tallet vært basert på EØS-avtalens bestemmelser. Norske politikere vil ikke uventet være best i klassen i kampen mot korrupsjon. Stortinget la derfor inn nasjonale terskelverdier, altså prisnivå for når konkurranser må utlyses, langt under EUs.

Fire av ti utlyste offentlige kontrakter ligger under det selvpåførte terskelbeløpet på 500.000 kroner, ifølge en rapport fra konsulentselskapet PwC. Altså utlyses kontraktene selv om det ikke er påkrevd. Hele 70 prosent av de utlyste kontraktene er under EUs gjeldende terskel på 1,4 millioner kroner. Dette gjør at de norske transaksjonskostnadene er Europas høyeste. God konkurranseutsetting kan være lønnsomt, men ifølge KS forsvinner 1,3 milliarder kroner av besparelsen på 3 milliarder kroner i transaksjonskostnader.

Regner man inn kostnader knyttet til omorganisering og oppfølging, vil et prosjekt til 25 millioner kroner ha transaksjonskostnader på hele ti prosent, ifølge en rapport fra konsulentselskapet Asplan Viak. For mindre prosjekter er kostnadene på opp mot 25 prosent, viser PwC-rapporten. I tillegg kommer de tapende konkurrentenes utgifter.

Lov om offentlige anskaffelser har gitt langvarig hodepine for det private næringslivet. Man kan risikere å bli avvist på grunn av det som for vanlige folk fremstår som bagateller; manglende kopier av informasjon som alt finnes i offentlige registre, en avglemt liste over underleverandører som uansett er proforma, for ikke å nevne en som ikke fikk plass til sitt grundige arbeid med besparende løsninger i en konvolutt. Tre ringpermer ble levert i resepsjonen. De ble disket fordi de ikke hadde brukt forseglet konvolutt.

Norske leverandører skal tåle å tape kontrakter på grunn av pris og teknologi, men ikke på grunn av bagateller. Korrekturlesere er ikke nødvendigvis de beste til å til å bygge veier, skip og sykehus. Ingeniører må også kunne styre anbudskonkurranser – alle bedrifter kan ikke ansette egne jurister. Det noen tror er det beste må ikke bli det godes fiende!

Regelverket er nå til revidering. Målet er forenklinger for å sikre bedre konkurransevilkår og effektiv håndhevelse. Bygg- og anleggsbransjen ønsker et balansert regelverk for oppdragsgiver og leverandør.

Vi må få et regelverk som sikrer at bedrifter som ikke tar samfunnsansvar ikke vinner konkurransene. Sosiale kriterier må vektlegges; seriøsitet, organisert virksomhet, samt bruk av fagarbeidere og lærlinger på byggeplassene, må bli mantraet.