40 suksessrike år med plast

Fred og ro. Det fineste Gisle Markhus vet, er når han er helt alene på en blikkstille fjord. Da tenker han på jobben..

Fred og ro. Det fineste Gisle Markhus vet, er når han er helt alene på en blikkstille fjord. Da tenker han på jobben.. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Han startet med to tomme hender i farens garasje. I dag sysselsetter Gisle Markhus 42 og omsetter for 46 millioner.

DEL

– Hør, sier Gisle Markhus.

– Kan du høre hvor stille det er?

Noen måker klager sin nød, og en svanefamilie flyr forbi. Langt, langt ute på fjorden kommer en liten båt tøffende. Noen prater om bord. Lyden bærer helt opp på verandaen på det knallrøde huset helt nede ved sjøen på Valen i Sunnhordland. Utsikten er fantastisk. Søndagen er perfekt.

– Jeg tror ikke jeg kunne holdt det gående sånn som jeg gjør, hvis ikke jeg hadde hatt dette stedet. Jeg er her hver eneste helg, og jeg har gangsperr hver eneste mandag morgen, ler Gisle og åpner den røde tobakkspakken. Lynraskt og erfarent har han rullet seg en rød mix nummer to. En uvane som han gjerne skulle lagt bort. Gangsperren kommer av alle turene opp og ned til båten.

HOLDER PÅ TIL DET BLIR KJEDELIG

Tomta er bratt og turene blir mange. I tillegg er det alltid noe å jobbe med på «hytta». Da familien overtok i 1996, var det nok av ting å ta tak i, og fremdeles må noe males, tettes, fikses eller snekres. Gisle fikser det meste.

– Du er 65 år og Odda Plast går så det suser. Ville det ikke være lurt å selge og nyte livet og pengene nå?

Spørsmålet måtte jo stilles. Odda Plast har vokst i alle de 40 årene siden Gisle Markhus gikk fra Nyborg Plast for å starte for seg selv. Fra to ansatte i starten, via oppkjøp av Benchem på 90-tallet, til en fem-årig avtale med Boliden som sikrer 10-12 mann arbeid og som garanterer 40 prosent av bedriftens omsetning på 46 millioner kroner. Men ingenting kan vare evig. Det er lov å nyte livet også for en bedriftseier.

– Du blir ikke millioner ganger lykkeligere fordi du har millioner i banken. Det er klart jeg har roet meg litt med alderen, og jeg ser at bedriften i dag går av seg selv. Jeg har en fantastisk organisasjon med en ledergruppe og en teknisk sjef som gjør en kjempejobb. Det er en utrolig arbeidsgjeng jeg har i hele bedriften. Men jeg er nok ikke klar for å gi meg ennå, sier Gisle Markhus, som gir seg først den dagen jobben begynner å bli kjedelig.

AVSPASERER

Han er på jobben hver eneste dag klokken halv seks om morgenen. Alltid som førstemann. At hans arbeidsdag er lenger enn de andres, er fordi han skal forsvare at han tar fri hver fredag. Det er ikke snakk om å jobbe mindre bare fordi han eier bedriften. Han må jobbe inn fridagene som alle andre.

Men når helgen nærmer seg, går turen til Valen. Det er her sjelen finner ro.

– Jeg vet nøyaktig hvor heldig jeg er. Jeg ser at det er vakkert, og jeg nyter stillheten. De fineste øyeblikkene er når du setter deg i båten en grytidlig morgen, runder neset der borte og det er dønn stille. Det er bare meg og fuglene. Da er det fint.

– Er det da de store tankene kommer? Om livet og naturen?

Gisle Markhus blir stille. Han ser ut over den solblanke fjorden. Noen bølger beveger seg sakte mot land. Dagen er så vakker, at det er naturlig å tenke på de store spørsmålene. Hvor kommer vi fra? Hvem har skapt alt dette?

– Jeg er ikke noen filosof og har ikke noen store ord om hvor fantastisk det er her. Nei, jeg må vel være ærlig. Når jeg sitter i båten og nyter stillheten, da klarer jeg ikke la være å tenke på jobben, ler Markhus og innrømmer at omgivelsene på Valen er perfekte for å utvikle Odda Plast videre.

– Når jeg er ute i båten, er det de kreative tankene som får slippe til. Det er helt nødvendig å utvikle nye produkter, finne nye arbeidsmarkeder og kontinuerlig skaffe flere jobber for at Odda Plast skal overleve. Du skal ha mange oppdrag for å sysselsette 42 mann.

MISJONÆR PÅ MADAGASKAR

Gisle Markhus har to barn. Datteren er misjonær og bor på Madagaskar. Et fantastisk sted som Gisle har besøkt flere ganger. Her har han fått se hvor kummerlig andre mennesker i verden lever, og tålmodigheten har blitt satt på prøve mer enn en gang.

– Det kribler i hendene etter å få gjort noe når jeg er der. Det er ofte enkle grep som kan løse dagligdagse problemer. Men misjonærene har i oppgave å få folk der nede til å løse problemene selv. Det kan være en langdryg prosess.

HAR VÆRT LITE HJEMME

Sønnen arbeider i bedriften. Det er naturlig å tenke at han er farens arvtager, men det avviser Gisle Markhus tvert. Han ville aldri ha rådet sønnen til å overta Odda Plast.

– Jeg har aldri spurt ham om det er aktuelt, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Å overta mitt livsverk, vil være som å starte på hoppkanten uten å få med seg overrennet. Dette må tas steg for steg. Jeg har tross alt utviklet bedriften gradvis. Faktisk så tror jeg ikke han har lyst til å overta heller. Han ser vel hva det koster.

For Gisle Markhus innrømmer at han har vært lite til stede hjemme. Du skal ha en tålmodig kvinne som holder ut med en etablerer og bedriftseier. Barna var flyttet hjemmefra før Markhus forsto hvor fort tiden hadde gått.

– Men jeg har alltid likt å jobbe og elsker utfordringer. Det nytter ikke å angre på at jeg ikke var nok hjemme.

JOBBET I GARASJEN

Odda Plast ble etablert nærmest på impuls i 1974. Den aller første jobben, var isolering av strømskinner for Söderberganlegget på Karmøy. Gisle hadde arbeidet ved anlegget tidligere, og fikk pratet seg til oppdraget.

– Vi jobbet i far min sin garasje. Vi hadde jo ikke fått noe lokale ennå.

20 år senere var Odda Plast installert på industrikaien på Eitrheim. De var 15 ansatte og fikk tilbud om å kjøpe Benchem – en bedrift som hadde kjøpt opp Markhus’ tidligere arbeidsplass Nyborg Plast. Nærmest over natten, ble Odda Plast en stor bedrift med 30 ansatte.

LITT MER STA ENN ANDRE

– Så hva skal til for å lykkes? Har dere etablerere noe felles?

– Vi er kanskje litt mer sta enn andre. For du kan ikke gi opp, selv om det skulle gå trått underveis. Og så må du tåle litt bråk.

Jantelov, misunnelse, skepsis, konkurranse er ingredienser du må tåle. Og kanskje litt berettiget kjeft av og til.

– Det var noen som ikke var spesielt glad i oss da vi skjøt 101 katter for noen år siden. Greger Hansen drev og matet katter som ingen andre ville ha, og til slutt var det katter overalt. De lå i alle plastrør, sukker Markhus som fikk tillatelse til å skyte kattene. De var blitt et problem.

– Men vi presterte å skyte to katter som var elsket og savnet av eierne sine på Eitrheim. Da ble det bråk.

KAN IKKE HVILE

I dag har Odda Plast oppdrag i Nordsjøen, på borerigger i Romania, Angola og Rwanda. I de to sistnevnte landene kan ikke arbeiderne bevege seg på land uten væpnede vakter. Boreriggene ligger så langt til havs at folk er trygge for piratene når de først har kommet seg dit.

Men den jobben Gisle Markhus setter størst pris på, er å produsere 30.000 katodeplater til Boliden. Både fordi det alltid er mulig å utvikle katodeplatene til å bli enda bedre, men også fordi avtalen er så stor at den legger grunnlaget for at Odda Plast kan utvikle nye produkter. Du kan aldri hvile på laurbærene om du skal overleve som bedrift. Du må alltid fornye deg og produktene.

MER POLITISK HANDLEKRAFT

Snart flytter Gisle og kona Andrea ned i Prestgarden på Almerket. De nye leilighetene er snart ferdige, og ekteparet gleder seg. Vedlikeholdsfrie, nye leiligheter er fint når du også har et hus på Valen som skal ha stell og kjærlighet.

– Det er så mye som irriterer meg i Odda. Ikke minst politikere som er flinke til å ta avgjørelser, men som ikke får utrettet noe i etterkant. Det burde ikke være nødvendig at ting skal gå så tregt som de gjør i Odda. Dessuten må Odda kommune legge forholdene enda bedre til rette for at ny industri kan etablere seg her inne. Det finnes jo ikke industrilokaler tilgjengelig i Odda, sier Markhus, som derimot innrømmer at det heller ikke står bedrifter i kø for å få komme til Odda. Men kanskje hadde det løsnet, om det var enklere å etablere seg her inne.

FLYTTE TIL ODDA?

Engasjementet er tilstede – også på Valen. Men stillheten, sjøen, det åpne landskapet, Andrea som putler på kjøkkenet og kommer med varm kaffe, hunden Kala som hopper opp i fanget for å få kos, og følelsen av å ha brukt kroppen etter å ha slått plenen i de bratte bakkene ned mot sjøen. Alt dette gjør at Gisle Markhus senker tempoet. Han forteller om naboer som har kalt stedet sitt «valium» fordi de får en helt egen ro over seg når de kommer ut hit.

– Tanken har slått oss – kanskje vi skulle flytte hit? Men noen har gjort det før oss. Det gikk ikke i lengden. Det ble for stille. Nei, jeg må nok på jobben i noen år til.

Artikkeltags